Enorme smerter
En kald dag i desember 2007 var jeg på overnatting hos ei jente i den nye klassen min som het Rebecca. Jeg hadde akkurat fått hilst på en gutt hun hadde et godt øye på, Joar(de er sammen den dag i dag). Vi skulle sove hos faren hennes på hundvåg og satt og koste oss med brownies. Sent på kvelden, nærmere utpå natten begynte jeg å kjenne en ubeskrivelig vond krampe litt til venstre(for meg) for venstre ribbein. Jeg kunne ikke forstå hva denne smerten var, jeg hadde aldri opplevd noe så vondt. Rebecca og Joar sa det helt sikkert bare var mensensmerter, men aldri har jeg kjent mensensmerter oppe ved ribbeina, og jeg var heller ikke i en periode hvor jeg kunne fått det. Dette fortsatte i mange timer. Jeg kaldsvettet, var kvalm, og hadde det helt forferdelig. Endelig sluttet det, og jeg fikk sove. Noen uker etterpå skjedde det samme på ny, og jeg forstod fortsatt ikke hva det var. Jeg fortalte det til min mor som bestemte seg for at jeg måtte til legen å sjekke det ut. Bare to dager etterpå skjedde det på ny, og heldigvis skulle jeg til legen dagen etterpå. I følge ham var det nok infeksjon i magesekken. Men jeg hadde ikke oppkast eller noe.
Natt til lille julaften skjedde det enda en gang. Denne gangen forstod jeg at det var noe som ikke stemte, og vi dro til legevakta. Jeg ble lagt inn på akutten med en gang og fikk sterke smertestillendes. Jeg ble testet for alt mulig rart, og kroppstemperaturen min lå på 36 grader, når min til vanlig ligger på 37,5. Jeg var til ultralyd også, noe som egentlig bare var herlig ettersom det ble nesten som en magemasasje etter store kramper.
Jeg fikk et rom som jeg lå på resten av dagen. Jeg fikk beskjed at jeg skulle få time til MR-undersøkelse en gang i januar, og at jeg kunne dra hjem. Den julaften ble feiret med kylling.

MR-undersøkelsen kom etter enda et anfall, og det var da jeg fikk bekreftet at jeg hadde flere gallesteiner i galleblæra. "Gallestein er en tilstand der det opptrer steinlignede dannelser i galleblæren og galleveien. Gallestein består gjerne av kolestrol, kalk eller gallefargestoff(Wikipedia)". Jeg kan forklare det på en litt enklere måte: I leveren dannes det gallesyre som skal hjelpe og nøytralisere fettet fra maten før den kommer inn i tarmene. Galleblæren er som et basseng som samler opp all denne gallesyren som kommer fra leveren. Dermed kan galleblæren gi ut nok gallesyre til å nøytralisere et fettrikt måltid. Uten galleblæren vil gallesyren renne igjennom hele tiden, og ikke ha nok gallesyre til å nøytralisere et fettrikt måltid. Altså no more masse pizza og andre fettrike måltider.

De ville ikke operere meg ettersom galleblæren min ikke var betent, og dette forargret jeg meg over ettersom det var helt forferdelig vondt. De sa at når jeg hadde hatt 5-6 anfall skulle jeg komme inn igjen, og så skulle de se det an.
Så en dag jeg var på skolen og hadde PTF(Prosjekt Til Fordypning) i media kjente jeg at den kvalmne følelsen jeg pleide ha før jeg fikk et anfall begynte å komme. Men jeg kunne jo ikke få anfall nå, for jeg fikk bare anfall midt på natta. Vi skulle på skøyter i gymmen, og vi tok bussen ut dit. Der kjente jeg det. Smertene begynte å komme. Jeg ble veldig kvalmen, begynte å kaldsvette og krampene stod i verre enn noen gang. Jeg fikk tatt smertestillende og ringt til faren min. Læreren min spurte om jeg ble hentet, jeg sa ja, og de dro mens jeg satt å ventet på parkeringsplassen. Alt jeg hadde klart å si til min far var "pappa!" i en gråtkvalt tone. Han forstod med en gang hva som skjedde og kjørte så fort han kunne til kunstisbanen i Stavanger. Vi fikk kjørt til legen min, som sendte med oss et brev og rett inn på sykehuset. Der ble jeg lagt inn på akutten, og fikk beskjed at jeg skulle opereres om 4 dager fordi galleblæren min begynte å bli betent. Dette var etter 5 anfall.
Dagene gikk, og endelig fikk jeg operert ut galleblæra. Det var helt fantastisk å tenke på at endelig skulle jeg slippe disse anfallene som hadde gått som en syklus hvor jeg fikk anfall annenhver 2. dag og 2. uke.

Grunnen til at jeg kom på å skrive om dette nå, er fordi jeg leser om Hippokrates og lege-etikken i religion. Han var den største forfaren til den avanserte greske legekunst på 400- og 300-tallet før Kristus. Han skrev i et av sine punkter at han ikke ville operere dem som lider av galle- eller nyrestein og heller ikke overlate pasientene til folk som gjør slikt. Det at operasjoner for galle- og nyrestein var svært risikable, selv om man kjente teknikken. Men at forbudet også kan skyldes forestillinger om gallens og nyrenes betydning for menneskets temperament. Kjente jeg ble skikkelig provosert av at han ikke ville operert meg. Hadde galleblæra sprukket hadde jeg ikke sittet her i dag. Og at han har skrevet det på punkter som også omhandler aktiv dødshjelp. Hjelpe meg...
Håper ikke dette ble alt for mye tekst. Var ikke så enkelt å kutte det ned når alt skulle ut.
Forresten så har jeg gallesteinene mine på en boks haha. Ekkelt? I know... Men de er bare harde kalksteiner som ikke gjør så mye av seg.






































